Femte bind av den selvbiografiske romanen Min Kamp er skrevet med voldsom kraft og oppriktighet. Karl Ove flytter til Bergen for å gå på Skrivekunstakademinet. Det blir en gedigen skuffelse; han vil så mye, skjønner så lite, og får ingenting til. Med et tilsynelatende grunnløst pågangsmot fortsetter han likevel å skrive og lese. Flere av de han kjenner, blir antatt og debuterer som forfattere, og han begynner å tenke at han selv i beste fall kan bli en habil litteraturskribent, men ikke kunstner.
Gradvis endrer skrivingen seg. Forholder til verden rundt ham endrer seg også. Slik blir dette en roman om nye, sterke vennskap, og et alvorlig, omskakende kjærlighetsforhold, inntil romanen igjen når frem til det eksistensielle omdreiningspunktet som kanskje er den avgjørende impulsen for romaneserien: faren før, Karl Ove debuterer som forfatter og alt bryter sammen.
Nå er det nok Knausgård for min del. Jeg blir bare irritert av den selvsentrerte og egosentriske tenkemåten, i tillegg til at han viser så godt sine sutrete sider når ting går ham imot.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar