Hun måtte forlate mann og barn da hun var tredve, kapslet seg inn med sine psyko-somatiske lidelser. Den dag hun kommer i kontakt med psykiateren er hun på randen av selvmord. Det skjer: sammen med ham finner hun ordene som frigjør henne fra angsten. I syv år varer analysen, men resultater er intet mindre enn en gjenfødelse.
Sentralt i denne romanen (som kom i Frankrike i 1975) står jeg-personens forhold til moren. Forholdet er mer enn "personlig": Marie Cardinals skildring av det er et oppgjør med et dannelsesideal som har gyldighet langt utenfor det borgerlige, senkoloniale Frankrike. På flere plan formidler romanen innsikt i hvorledes en hel epokes verdisystem - inkarnert i moren - nedfeller seg i oppdragelsen av et barn og skaper grunnlaget for jeg-personens forvridde virkelighetsbilde.
Det dystre emnet til tross er Gjennom ordene en optimistisk bok - vàr og fin i skildringen av forholdet mellom mor og datter, men nådeløs i sin kulturkritikk. Romanen har gjort sin stillferdige gjerning i og utenfor forfatterens hjemland, den er "bevisstgjøringslitteratur" av høy rang, og har en oppgave også blant norske lesere.
Selv klarte jeg ikke å bli engasjert i boka, jeg har forsøkt å begynne på den tre-fire ganger, men kommer rett og slett ikke inn i handlingen og lar meg ikke friste til å ta den opp å lese igjen... Så selv om dette er en lesesirkelbok, så har jeg rett og slett ikke gjort hjemmeleksa mi og lest den...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar